Etter ødeleggelsen av den siste rest av gardskoronaen rundt enga vår, gav jeg helt opp, og avslutter tårefotografiet her i enga og grenda. James Kalb har heidundrende totalt rett, uten troen til å knytte oss sammen, samt uten tradisjonene til å hjelpe oss til å leve sammen, faller samfunnet sammen. Kalb går meget sterkt i rette med Hobbes og Locke og den sosiale kontrakt disse utviklet, som administreres under prinsippet om lik frihet, av nøytral byråkratisk ekspertise. Etter Kalbs filosofi er tradisjoner evige mønstre nedfelt i landskapet og menneskenaturen, som folk respekterer og forstår ut av sedvane og naturlig lov, og gardskoronaen i enga mi var nettopp et slikt mønster, som ethvert tradisjonelt, religiøst menneske ville respektert som en naturlig ramme rundt enga mi, uten tanke på noen streker en nøytral byråkratisk teknokrat har nedtegnet på et kart ved hjelp av GPS. Det tradisjonelle mennesket forholdt seg ikke til slike abstrakte streker, men nedarvet bevissthet om eget landskap gjennom generasjoner.

Hva jeg drømte om var en voldsom, beskyttende gardskorona rundt denne bitte lille husmannsenga til Herman Evensen Fossemøllen og Marie Andersdatter Holmstad, men da 100-års jubileet til Husmannstroens katedral tvert imot avsluttes med at man kverker den siste resten av gardskoronaen vår, må jeg bare slå fast at folk her i grenda har blitt til hva James Kalb kaller “barn fostret av ulver”, som er slik han omtaler mennesker uten tro og tradisjoner. Men dette gjelder ikke kun her i grenda, faktisk har størstedelen av det norske folk og hele statsforvaltningen endt opp lik barn fostret av ulver, hvor Kalb beskriver det moderne prosjekt som et forsøk på å erstatte Gud med mennesket og tradisjonene med scientisme. Nå begynner vi å se konturene av hvordan dette prosjektet endte i Norge, hvor jeg tror vi kan si at vårt forrige store prosjekt, bedehuslandet, var å foretrekke.

Det ble ikke noe fotografi til å innlede denne tårevandringen, som jeg kaller Etter bedehuslandet, for her i enga lever vi nå i sannhet etter bedehuslandet, da dette er helt utradert. Har kanskje igjen noen fotografier jeg ikke har fått postet enda, men avslutter stort sett fotograferingen her i grenda, da Østvollen var et godt atelier for fotograferingen min, som nå har tapt rammen sin, hvor hele enga vår nå er eksponert på alle kanter.

Tar opp igjen tårefotografiet når vi finner et nytt sted hvor vi kan få leve i fred, mens samfunnet kollapser omkring oss på alle vis.