Stabbursjubileet 2020, 100-års jubileet for husmannstroens katedral, skulle vært et jubelår, men endte opp som et sørgeår. Som jeg har skrevet mange ganger, en gård er som ei celle, hvor tunet er cellekjernen og gardskoronaen er cellemembranen. Stabburstunet er ikke lenger fullendt, med tapet av låven, hvor nå også siste rest av gardskoronaen forsvant i går.
Dette er meningsløst, omkring hele denne lille enga vår skulle vært en solid, livgivende gardskorona, rammen om historiemaleriet, et ikonmaleri i kulturlandskapet, til ære for husmannstroen. Den gamle fossemøllingen på Granavollen hadde begynt å dyrke ikonmaleriet igjen, for som han sa, det blir for tørt med Ordet alene. Vi må søke tilbake til moderkirken, kunne han fortelle. Og nettopp dette var det jeg ønsket her i himmelenga vår, å gjøre Grythengen til et levende ikonmaleri i kulturlandskapet, i hva som var bedehusgrenda på Toten, hvor Totenåsens apostel holdt til, hvor de fem store vandret.
Er det virkelig ingen tilbake som kjenner på en sorg over at Herman Evensen Fossemøllen (1839-1919) og Marie Andersdatter Holmstad (1843-1911) sine drømmer for dette stedet har falt i knas? At plassen deres skulle ende i tragedie og bli utslettet fra historien og landskapet? Ingen av Holmstadslekta, ingen av Solhaugslekta, ingen av Nettumsslekta, som alle har herr Fossemøllen som sin stamfar og Grythengen som sitt fedrealter?
Likegyldigheten er skremmende, hvor jeg, som Skyggevokteren av vårt fedrealter, har måttet oppleve det samme som Hans Anton Grønskag på Frøya og Hans Petter Thue på Haramsøya. 2020, jubileumsåret for stabburet til oldefar, endte opp lik et sort hull, ikke bare for lille Frøya, vårt fedrealter og Husmannstroens katedral, men for hele Norge.
“Alexander insists that we need to find something akin to a new faith for our time, perhaps a “new form of God” for some of us, and a new certainty that justifies the transcendent connection of the self to the universe. A starting point for such faith might be to admit that we know only a tiny fraction of what exists, leading to an appreciation of the awesome and hidden potential of the universe. A lukewarm imitation of appearances or faith is not enough to achieve this necessary state of connectedness. And our new awareness and sensitivity have to be rooted in truths consistent with the 21st Century, and consistent with biology and physics.
For some individuals who are already religious, then they can take a shortcut to creating living structure. This does not apply to all persons. Empirical humanists who value life are also in a good position to seek and achieve the same connective qualities. It is unrealistic for us to expect to recapture the conditions for creating living structure as practiced by older religious societies, because we have changed too much. There’s no going back in time. We can learn useful points to help in the creative process, but the way forward is not by trying to copy something we hardly understand.
This vision of a living world should parallel, but not imitate, traditional forms of mysticism. The feeling and depth of understanding has to be comparable to the spiritual devotion and love of humanity that people experienced in past centuries. We must reach the same degree of emotional depth. Meaning coming from life then assumes priority in our personal worldview. Such “meaning” is the opposite from the term as used in contemporary architectural discourse, where it denotes the imitation of images that support some intolerant design ideology. That represents a self-referential cycle, which never attaches to life and the nature of the universe. Those images draw our attention away to some abstract mental space where we are no longer grounded in reality.” – Nikos Aron Salingaros
– Beauty and the nature of matter: the legacy of Christopher Alexander
–Wikimedia.
LeveVeg 
