På samme vis som Haramsøya har Lille Frøya, denne eldgamle, vakre husmannsenga vår, blitt kjørt i senk. Det er akkurat like ille med alle disse Toten-bunkrene de har plassert rundt omkring i gardskoronaen min, som vindturbinene de plasserer på det lille fjellplatået på Haramsøya. Der som her har det blitt umulig å eksistere som historiemaler og kulturbærer, og nå også som tårefotograf, etter at de knertet siste lille rest av gardskoronaen min.

Haramsøya

Her står vi på Nordvest-sida av øya, Birgit Oline og jeg. Bak oss er Kvernholmen med Ulla fyr, til venstre for oss, på østsida, er Ullasundet med fuglevernområdet. Like ned for oss er ett av to Naturreservat på vestsida, det ene med formål å verne fugl, det andre for rullesteinene langs sjøkanten. Vil står og ser rett mot det området der vindkraftanlegget skal bygges.

Og det er ikke noe å holde igjen etter lenger. Utbyggingen må stanses. Man må være Regjering eller Zephyr for ikke å skjønne det, og det bør skremme vettet av oss at de to er på lag. Birgit Oline og jeg er som de fleste andre som kjemper denne kampen, helt vanlige mennesker, som har levd vanlige liv, og som nå setter alt annet til side for å redde det som er mulig å redde i dette landet som vi er så glade i.I dag er det søndag, og jeg tror anleggsarbeidet på Haramsøya har søndagsfri. På Øyfjellet i Vefsn kommune i Nordland har de ikke det. Det blir ikke tatt noen hensyn. Vindkraften får ta seg til rette på måter ingen andre aktører i samfunnet kan. Folk står måpende og ser på, at det man ikke trodde skulle være mulig, ikke bare er mulig, men også skjer.

Haramsøya blir sprengt ned. Dynamittladningene fraktes over fergen, og politiet er pålagt å hjelpe ladningene frem, og opp i fjellet. Folk er fortvilet, folk er desperate, noen vil stille seg i veien med kroppene sine, noen vil protestere fysisk. Når ord ikke hjelper, må andre metoder prøves.

Regjeringen med de ansvarlige partiene Høyre, Venstre og KRF sitter og ser på. Opposisjonspartiene, med noen hederlige unntak, er også merkelig passive. Vi har en mindretallsregjering. Det er bare å sette den på plass. Utbyggingen på Haramsøya må stoppes.

Det samme må den for øvrig på Øyfjellet, Stadtlandet, Tysvær, Buheii, Nord-Odal og andre steder, men dette er gruppen for Haramsøya, vi holder oss til den. Det er himmelstormende argument for å stanse denne utbyggingen, argumentene for å stanse er overveldende, mens argumentet for å fortsette er – hold dere fast – konsesjonen er gitt.

Konsesjonen er gitt.

Den er så feil, at det vrenger og vrir seg i fornuftige og anstendige mennesker, det er komplett umulig å forklare at det skal være lurt med et vindkraftanlegg på Haramsøyas eneste fjell, eneste friområde, at et helt lokalsamfunn skal knuses – for hva? De kan knapt si hva som er poenget med den konsesjonen, de kan knapt si hvordan de har tenkt.

De prøver ikke engang. De sier ikke annet enn «konsesjonen er gitt», blir de presset sier de «vurderingene er tatt», og generelt sier de «konsesjoner som er gitt, ligger fast».

Nå følger litt kort historieundervisning, litt fransk, «jeg anklager», J’accuse, brevet fra den franske forfatteren Emilie Zola, publisert den 13. Januar, 1908, i avisen L’Aurore. Det er den franske offiseren, Alfred Dreyfus, som ble utsatt for et av historiens verste justismord, da han ble uskyldig anklaget og dømt for høyforræderi. Han ble dømt i 1894, og han ble ikke frikjent før i 1906, selv om bevisene om at dommen var uriktig kom frem lenge før.

Argumentet franske myndigheter brukte den gang, er det samme norske myndigheter brukte nå. Dommen er falt. Vurderingen er gjort. Når feil ikke kan rettes opp, er samfunnet et sted det er umulig å være. I Dreyfus-saken gikk det et liv tapt, han ble aldri seg selv igjen.I vindkraftsakene er det også liv som blir ødelagt, i tillegg til naturen og lokalsamfunnene, og tilliten til systemet.

Konsesjonen er gitt?

Historiens dom mot de som holdt på anklagene mot Dreyfus, enda det var klart han var uskyldig, den er knallhard. Våre dagers politikere og pressefolk må lese litt historie. Det er grov urett som skjer, og den får fortsette å skje, fordi det sitter så farlig langt inne å innrømme feil. Det var akkurat det som gjorde at det tok så lang tid å løse Dreyfus-saken også, at den egentlig aldri er blitt helt løst, at sårene ennå sitter i. Hvis de omgjorde dommen, ville det bety at de innrømmet at den dommen var en dårlig dom gjort av dårlige mennesker.

Statsmakten må slutte å beskytte seg selv. De må ikke la naturen med fugler og dyr, lokalsamfunn med mennesker og husene vi bor i, ta risikoen og kostnaden med de spinnville konsesjonene som er delt ut. Den må de ta selv. Den må vindkraften ta, med sin skruppelløse big business, og kyniske måte å tenke på. Man ser det av reaksjonen til Norwea, det blir med en gang snakk om «motsøksmål» og «erstatningskrav», akkurat sånn som vindkraftutbyggerne prøver å knuse alle som går til sak mot dem, med skyhøye saksomkostninger og uoverstigelige erstatningskrav.

Haramsøya har samlet inn en million kroner for å gå til sak for å redde øya si. De er støttet av Ålesund kommune, med en halv million. Utbygger er Zephyr, et interkommunalt selskap eid av kommuner i tidligere Østfold, nå Viken. Motparten er også staten, så vidt jeg forstår.

Det går ikke an å leve i et system som dette. Statsmakten må begynne opprydningsarbeidet. Det nytter ikke å snakke om konsesjoner som skal komme, systemet som «skal bli bedre», det redder ikke en myrflekk på Haramsøya og Stadtlandet. Det handler om landet og verden vi bor i. Det handler om liv og helse. Det er altfor stort til å ignoreres, for å opprettholde en falsk fasade av at systemet fungerer. Det gjør jo ikke det. De har gitt konsesjon for Haramsøya, og insisterer på den.

Akkurat som franske justismyndigheter insisterte på at dommen mot Dreyfus måtte bli stående.

Jeg anklager. Og jeg ber, instendig, dere er nødt til å se det selv, og dere er nødt til å gjøre noe med det. Dette trykket vil bare bygge seg mer og mer opp, det vil gjøre vondere og vondere med oppryddingen, sårene vil sitte lenger og lenger i.

Det er et veldig enkelt krav, veldig tydelig. Utbyggingene må stanses, mens vi går igjennom om konsesjonene er riktige, slik Stortinget har forlangt. Er de ikke det, må konsesjonene trekkes tilbake, også i tråd med Stortingets vedtak av 19. Juni. Om kostnadene for å gjøre det rette nå, vil være i penger, så er det ingenting, sammenlignet med kostnaden og påkjenningen og smerten det er å se landskapet man elsker, bli sprengt vekk. Og tilliten til systemet sammen med det.

Jeg håper de ansvarlige leser dette, og skjønner det. Og jeg håper alle andre bidrar med å spre budskapet, øke trykket, og bli medlem av Motvind. Det trengs så inderlig.

Takk. – Eivind Salen

Men vil noen innrømme at dette har vært feil, som i saken for Dreyfus? Nei, ingen, absolutt ingen, de nekter å lytte til meg og langt mindre ta meg på alvor.