Oversatt fra “Hate is the New Sex” av John Michael Greer.

Her om dagen slo det meg at det er en spennende kobling mellom en av våre vanligste antagelser om hvordan å gjøre verden bedre, på den ene siden, og resultatet denne antakelsen har når praktisert, på den andre. Det minner om innrømmelsen som fikk James Hillman og Michael Ventura til å kalle sin engang beryktede bok for “We’ve Had A Hundred Years Of Psychotherapy And The World’s Getting Worse”. I dette tilfellet som i vårt opplever man at noe man antok å gjøre ting bedre ikke innfrir – heller tvert imot – og det er på høy tid vi snakker om dette.

Du kjenner antakelsen jeg har i tankene, kjære leser. Det er overbevisningen om at visse alminnelige menneskelige følelser er onde og skadelige og gale, og hvordan å lage en bedre verden er ved å bli kvitt dem på et eller annet vis. Denne troen er tatt for gitt i hele det moderne vestlige industrielle samfunn, og den har blitt banket inn over svært lang tid, skjønt – som vi snart vil se – de spesielle følelsene som er så brennmerket, har variert fra tid til annen. Akkurat nå, selvfølgelig, er følelsen i sentrum av dette skurke-galleriet hat.

I disse dager innehar hatet omtrent samme rolle i populærkulturen, som synden i tradisjonell kristen teologi. Hvis du vil klistre den verst tenkelige etikett på en organisasjon, kaller du det en hatgruppe. Hvis du vil skyve et tema for diskusjon inn i det unevneliges rike, kaller du det for hatsk tale. Hvis du taler i offentlighet og vil være helt sikker på at alle lyser av anerkjennelse, er alt du trenger å gjøre å fordømme hatet.

På motsatt skala av denne typen retorikk finner du det smakløse slagordet som ble brukt av Hillary Clintons mislykkede presidentkampanje: “LOVE TRUMPS HATE” (kjærlighet trumfer hat) . Jeg håper ingen av mine lesere lever under illusjonen at Clintons partisaner først og fremst var motivert av kjærlighet, unntatt i forståelsen av Clintons kjærlighet til makt og demokratenes kjærlighet til de privilegier og utbetalinger de kunne forventet fra fire år med kontroll over det Hvite hus; og selvfølgelig var Trump og republikanerne hodestups forelsket i de samme tingene. Det faktumet at Clintons markedsførere og fokusgrupper trodde at bare slagordet ble sitert mange nok ganger, ville det ha innvirkning på valget, viser hvor gjennomgripende antakelsen jeg diskuterer har blitt i vår kultur.

Selvsagt, i disse dager, når konfrontert med denne slags saker jeg nettopp har omtalt, vil de fleste svare: “Vent, sier du at hat er bra?” – som om de eneste tilgjengelige alternativene er å fordømme noe som absolutt dårlig eller prise det som absolutt godt. La oss sette denne forenklede reaksjonen til sides for en stund, og stille en annen form for spørsmål: hva skjer når folk bestemmer seg for at noen vanlige menneskelige følelser er onde og skadelige og gale, og avgjør at vegen mot en bedre verden går gjennom å kvitte seg med dem?

Som det viser seg, har vi en veldig god idé om hva som skjer i et sådant tilfelle, fordi et førsteklasses eksempel på fenomenet har fullført sin historiske bane, og er fremdeles et levende minne. Eksemplet jeg har i tankene er holdningen, utbredt i den engelsktalende verden fra midten av det nittende århundre til midten av det tyvende, at sex var roten til alt ondt.

Den viktorianske skrekken for seksuell lyst har blitt hånet så nådeløst de siste tiårene, dette ikke uten grunn, slik at mange mennesker i disse dager tilsynelatende har glemt hvor alvorlig det ble tatt på denne tiden. I løpet av dens storhetstid proklamerte folk i Storbritannia og Amerika høyt nøyaktig de samme holdninger til sex, som deres barnebarn nå viser mot hat. Hvis du ønsket å definere noe som helt utenfor det akseptable, måtte du bare merke det som “umoralsk” – i tidens sjargong betydde dette “seksuelt” – og det store flertallet av folket var forventet å rekylere i forskrekkelse. Ingen politisk kampanje på denne tiden, så vidt jeg vet, brukte slagordet RENHET TRUMFER UMORAL, men så hadde heller ikke politisk “slagordering” forfalt til den slags tomme flom av moteord, som utstilles på skjermen for tiden. Men stemningen var utvilsomt der.

Forresten, ja, jeg vet at sammenligningen av dagens holdninger mot hat med viktorianske holdninger til sex vil inspirere til øyeblikkelig tilbakemelding fra mange av mine lesere. Tross alt er seksuell lyst naturlig og normalt og sunt, mens hat er ondt og skadelig og feil, ikke sant? Her igjen er det lett å forkaste det faktum at folk for vel et århundre siden – mest sannsynlig, inkludert dine forfedre, kjære leser, hvis de levde i den engelsktalende verden – så saken omvendt. For dem var hat en ordinær følelse som de fleste hadde under visse omstendigheter, mens seksuell lyst var utenfor det anstendige: monstrøs, fryktelig, skitten og så videre gjennom et imponerende antall ubehagelige adjektiver.

Alle opplevde dette. Det er her sammenligningen begynner å svi, fordi å insistere på at seksuelt begjær var dyrisk, fryktelig, skittent, etc. fikk det ikke til å forsvinne, eller frata det sin betydelige rolle i å motivere menneskelig atferd. Det betydde bare at mennesker begynte å bli hyklerske om det. Noen lot som om det ikke var der. Noen insisterte på at innen visse skarpt definerte rammer – f.eks. innenfor grensene av lovlig ekteskap – var det ikke det samme, hvordan kunne du antyde noe så vemmelig? Noen forfulgte noen av de andre bortforklaringene, og det var mange av dem, som tillot folk å late som om de ikke ble seksuelt opphisset og handlet ut fra deres opphisselse, når det var akkurat det de gjorde.

Dette er hva som skjer når folk bestemmer seg for at en vanlig menneskelig følelse er uakseptabel og insisterer på at gode mennesker ikke erfarer den. En kultur av påskudd, hykleri og unnvikelse springer fram for å la dem ventilere den uakseptable følelsen mot et sett av akseptable mål, uten at de behøver å innrømme hva de gjør. Dette var hva som skjedde i det viktorianske samfunnet da folk overbeviste seg om at seksuelt lyst var roten til alt ondt, og det er hva som har oppstått i vår tid, hos overbeviste mennesker hvor hat spiller den samme rollen. I en veldig reell forståelse i våre dager, er hat den nye sex.

Hvis du er i tvil om dette, kjære leser, observer hvordan de samme personene som kjørte rundt med “LOVE TRUMPS HATE” – klistremerker for et år siden, snakker om Donald Trump og hans støttespillere i dag. Tilbake i januar 2016, da jeg først forutså Trumps seier, påpekte jeg at hvis du ønsket å høre virkelig grenseløs hatsk tale, var alt du behøvde å lytte til en gruppe komfortabelt velstående amerikanere i bi-kystnære urbane bobler, snakke om hvite arbeiderklasse-folk i de amerikanske overflygnings-stater. Det er blitt enda mer sant nå enn det var da. Ta retorikken som nå blir kastet ut av velstående demokratiske velgere mot Trump-supportere, bytt ut de etniske etikettene, og du vil ha vanskelig for å skille det fra skrikingen til enhver gruppe trangsynte fanatikere.

Klassedimensjonene rundt all denne hat-retorikken er forresten av det mest fortellende om den. Tilbake i viktoriansk tid definerte de privilegerte klassene seg som det gode folk, det moralske, dydige, rene folk, som på tidens språk betydde de som ikke hadde seksuelle lyster. Følgelig definerte de derfor deres sosialt underordnede som dyriske, grusomme, skitne – det vil si seksuelle vesener. I dag er hva som definerer det gode folk blitt forandret, men klasse-trangsynet har det ikke; Nå hevder de privilegerte å være de som ikke hater, og de definerer sine sosioøkonomiske motstykker som hatefulle fanatikere. Den gjensidige oppførselen til de to gruppene, viser det seg, støtter ikke akkurat denne påstanden.

Forøvrig, legg merke til hvordan amerikanske medier og de privilegerte klassene i dette landet har tilbrakt de siste ni månedene fiksert på Donald Trumps person. I min hukommelse – og jeg har sett nye presidenter innta det ovale kontor siden Richard Nixons dager – har jeg aldri sett en slik massiv bekymring over noen som, tross alt, kun er en valgt embedsmann. Det minner meg, for å være presis, om hvordan viktorianske skinnhellige ville reise lange veier med tog for å la seg sjokkere og støte av en eller annen forestilling eller annet med seksuelle overtoner – og jeg vil gjerne foreslå at i dette tilfellet, som i det andre, er sjokket og støtelsen lik tynne klær som svært ufullstendig dekker en såret, svettende masse av undertrykt begjær.

I byen hvor jeg bor, hvis du vandrer gjennom et nabolag frekventert av venstresiden av befolkningen, kan du regne med å se klistremerker på lyktestolper som viser presidentens ansikt og slagordet, TRUMP HATER DEG. Strengt tatt er dette absurd – jeg tviler på at Donald Trump selv er klar over eksistensen av de menneskene som setter opp og ser på disse klistremerkene, og vi trenger ikke engang å snakke om sannsynligheten for at han kjenner en bestemt følelse mot dem – men i en annen forstand er det dypt avslørende.

Når folk ikke ønsker å håndtere en følelse de føler, er en svært vanlig strategi de benytter å insistere på at de ikke føler det – nei, det er den forferdelige personen der borte, som føler det, mot dem. Tilbake i den viktorianske æra opptok denne unnvikelsen mye tid, da folk som ikke taklet det faktum at de hadde seksuelle følelser, projiserte disse følelsene på andre, for så å merke de andre som dyriske, monstrøse, fryktelige, skitne osv. for angivelig å inneha disse følelsene. Det samme skjer her. Personene som lager og setter opp disse klistremerkene, kan ikke bare komme ut og si at JEG HATER TRUMP – den innrømmelsen ville en gang for alle, i egne øyne, plassere dem i kategorien “dårlige mennesker” – så de projiserer sitt eget hat på personen de hater og overbeviser seg selv om at han hater dem.

Legg videre merke til hvordan dette kobles opp mot den utrolige fascinasjonen som så mange på venstre side av det politiske spekteret legger på Donald Trumps ord og handling. Sett gjennom morohus-speilet av deres projiserte følelser, i det minste, er han å likestille med et par som har “kinky” sex midt i gata. Han spiller ut deres kjæreste fantasi, hater andre mennesker i full offentlighet – hvordan skal de kunne se en annen veg? I virkeligheten satte de en apostrof i Clintons slagord, og fikk det til å leses “LOVE TRUMP’S HATE” (elsk Trumps hat) – og skjult, i de stille nattetimer, gjør de det.

Her ser vi problemet ved å ta en vanlig menneskelig følelse og insistere på at man må bli kvitt den, for å gjøre verden perfekt. Forby noe, og du gjør det attråverdig. Ta en normal følelsesmessig tilstand, en som alle opplever, forby den, og du er garantert at ønsket om å bryte tabuet vil få en overveldende kraft. Derfor, etter å ha tilbrakt dagene underlagt den gjennomgripende politiske tonen av det moderne liv, hvor enhver uttalelse blir gransket for minst spor av alt som noen kunne tenke på å tolke som hatefullt, så lager mennesker i dagens verden internett-aliaser, og går til internett-fora hvor de kan ejakulere ut absolutt alt. De gjør dette i nøyaktig samme ånd som viktorianske menn gikk til horehusene og viktorianske kvinner arrangerte skjulte møter med muskuløse stallgutter.

Videre, hvis historien er en guide, vil det undertrykte bli begrenset til sådanne smutthull over lang tid. Allikevel, til slutt gav viktoriansk seksuell undertrykkelse opphavet til den seksuelle revolusjon, som svingte seg til de motsatte ekstremiteter med en tilsvarende mangel på balanse. På samme vis kan dagens undertrykte hat ganske enkelt gi opphav til en hatets revolusjon, hvor folk velter seg i hat på samme vis som libertinerne veltet seg i sex på 1960- og 70-tallet. Retorikken om frigjøring, om å være naturlig, kaste av seg tvangstrøya til en utdatert moral, vil tjene like bra for begge.

Det kan komme som en overraskelse for noen av dem som har lest så langt at jeg ikke favoriserer denne siste muligheten. Det motsatte av en dårlig idé er tross alt en annen dårlig idé; det faktum at å dø av tørst er dårlig for deg, gjør ikke drukning godt for deg; enten vi snakker om sex eller noe annet, er det en mellomting mellom “ikke nok” og “for mye”, mellom patologisk undertrykkelse og like patologisk utsvevelse, som er betydelig sunnere enn noen av ekstremitetene. Jeg kan komme til å risikere at noen av mine følsomme lesere vil gripe til luktesaltet og besvime på den nærmeste sofaen, i ekte viktoriansk stil, ved å foreslå at det samme er sant for hat.

Vi alle føler det, vet du, og vet du hva? Noen ganger er det riktig. Det er handlinger som gjøres av mennesker mot andre mennesker som fortjener en mer robust respons enn den slags enklere evasjoner som er akseptable i dag – “Åh, er ikke det trist,” eller “Jeg er sikker på at han ikke mente å gjøre det”, eller “det er ikke rettferdig å dømme”, og så videre, alle de vaklende nonsensene som ved vi forventer å late som om handlinger ikke har konsekvenser, og at folk ikke bærer ansvaret for sine beslutninger. Tvert imot, det er handlinger som fortjener å bli fordømt, dommer som må fattes, og individer og ideer for hvem den varme flammen av raseri eller den isnende kulde av hat er passende svar.

Betyr dette at ethvert hat og ethvert uttrykk for hat er hensiktsmessig? Selvfølgelig ikke. Hat er som sex; Det er visse tider, steder og sammenhenger hvor det er hensiktsmessig, men det er mange, mange andre der det ikke er. Du kan gjenkjenne dets plass i livet uten å måtte utøve det ved enhver anledning – og faktisk, dess mer bevisst du er på dets plass i livet, dess mer du erkjenner det og gir det innhold, dess mindre sannsynlig er det at du forblindes av det. Det er sant for sex, og det er sant for hat: hva du nekter å erkjenne, kontrollerer deg; Hva du anerkjenner, kan du lære å kontrollere.

Nå innebærer dette selvfølgelig å utfordre noen svært dyptliggende kulturelle imperativer. En av de grunnleggende forutsetninger for vår kultur er at vi er ment å bli perfekte, og måten å bli perfekt på, blir vi fortalt, er å amputere hva som helst av oss som hindrer oss i å være perfekte. De siste sekstenhundre årene av moralfilosofien i den vestlige verden har vært viet til dette temaet: finn den tingen som forårsaker at vi er onde, finn en måte å hugge den av på, og så vil vi alle oppføre oss som gips-helgener. Det faktum at det aldri virker, har ennå ikke sakket den uendelige mengde av forsøk på å prøve seg igjen.

Den samme logikken gjelder for områder som er på siden av moralen. Tenk på hvordan folk i Amerika tenker på mat, for å nevne bare ett eksempel. Hver slankediett de siste tretti årene har vært fiksert på å identifisere en spesifikk føde eller matgruppe som ondskapsfull, og insistert på at hvis du amputerer denne fra kostholdet ditt, da kan du stole på perfekt helse og hvilken kroppsfasong som skulle være fasjonabel for øyeblikket. Igjen, det åpenbare faktum at det ikke virker, er ikke noe hinder for folk fra å jage etter det neste eksemplet, fordi den blinde troen at godhet krever amputasjon, er så uutfordret i vår tid.

Hvis du alltid gjør det du alltid har gjort, sier ordtaket, vil du alltid få det du alltid har fått. Søken etter fullkommenhet ved selvskading virker ikke; slik er det. Vi har gitt dette forsøket alle mulige tester ned gjennom århundrene, og det er smertelig klart at nok en variant av et forfeilet tema ikke kommer til å endre dommen. Kanskje, bare kanskje, er tiden moden for å prøve noe annet til en forandring.

Hva med dette? I stedet for fullkommenhet, helhet.

Mennesket kommer aldri til å bli perfekt, ikke hvis perfeksjon betyr amputasjon av en del av vår menneskelige erfaring, om lemmet som blir hakket av er våre seksuelle instinkter, våre aggressive instinkter eller en hvilken som helst annen del av hvem og hva vi er. I stedet kan vi være hele. Vi kan akseptere vår seksualitet, hva som enn skjer, og veve den inn i mønsteret til våre individuelle liv og våre relasjoner med andre mennesker, på måter som opprettholder verdiene vi nyter, og samtidig gir så mye glede og så lite unødvendig smerte for så mange mennesker som mulig. Det betyr ikke alltid å utøve våre ønsker – i noen tilfeller kan det bety at vi aldri utfører dem. Hva det betyr er at vi tar valget selv, snarere enn å overlevere det til noen form for automatisering eller andre utnevnt av populærkulturen.

På samme vis kan vi akseptere vårt hat, uansett hva dette er, og veve det inn i mønsteret til våre individuelle liv og våre relasjoner med andre mennesker, slik at dets energi tjener til å forsvare de tingene og menneskene vi verdsetter. Det betyr ikke at vi burde uttrykke vårt hat ved enhver anledning – her igjen, kan det bety at vi aldri uttrykker det i det hele tatt. Hva det betyr er å erkjenne at hat er like mye en del av å være menneske som kjærlighet, og å finne et sted for det der inne sammen med alle de andre følelsene som vi uunngåelig kjenner.

I siste instans betyr dette å gi opp fantasien om at vi kan bli mer enn menneskelige ved å gjøre oss ufullstendige. Ved å akseptere vår egen natur i all sin rikdom og motstridende kompleksitet, og å finne en bruk for alt som kommer med det å være menneske, kan vi kanskje slutte å gjøre de samme feilene igjen og igjen, og gjøre noe litt mindre idiotisk med vår tid på jorden.