Tekst av Eivind Salen.

I dag er vi midtveis i rettssaken om Haramsøya, der folket som bor der står i mot det interkommunale selskapet Zephyr, fra Viken, og finske Taaleri.

Hvem har retten til øya? De som bor der? Fuglene og naturen selv? Hele verden, i nåtid og ettertid? Eller de som ser en mulighet til å tjene penger på å ødelegge den.

Det er den norske Stat som står på tiltalebenken. Ikke i direkte forstand, saken går mot utbygger, men det er Staten og Energimyndighetene som har ført en forvaltning som gjør en utenkelig rettssak som dette mulig.

Utenkelig, men mulig. Den skjer.

Franskmennene dømte Dreyfus for litt over hundre år siden. De holdt på dommen, selv om den var feil. Andre hensyn spilte inn. Heller ofre et enkeltmenneske, en jøde, enn å innrømme at noen i det mektige statssystemet hadde gjort noe feil.

På Haramsøya ofres heller en hel øy, med myr, fugler, flaggermus og mennesker, enn at den mektige Staten ofrer en flik av innrømmelse av at den og Energimyndighetene har gjort noe feil.

Det er mange som skriver sterkt om dette. Her er Aina Hauge, selv med i Nei til vindkraft på Haramsøya.

Heller enn å granske de ansvarlige, flekser Staten muskler mot de uskyldige. Ikke prøv dere, er meldingen. Vi har ubegrensede mengder politi. Dere får bøter på 8000 kroner, for å forsvare fredete fugler i naturreservat med formål å verne fugl, forsvinn fra rasfarlige fjellskrenter så det kan sprenges oppå dem, ikke prøv å redde drikkevannet til noen.

Meldingen er: Om staten glemmer å beskytte folks drikkevann, må han tape det i stillhet og alt dysses ned. Som Dreyfus, som Dreyfus.

I dag går det ikke an å sende folk til djeveløya, og bli kvitt dem på den måten, på den øya gikk Dreyfus til grunne. I dag blir det gjort på en annen måte. Med å sette seg gjennom tonnevis av saksdokument, for å kunne levere den mest elementære klage. Og ved å skremme med millioner i saksomkostninger, om noen skulle våge seg å utfordre Staten ved å ta saken til retten.

Som Haramsøya nå har gjort.

De har prøvd alt. I årevis. Den norske Stat er som Frankrike den gang. Det er forskjell på mennesker, noen er jøder, noen bor i distriktene, det har litt å si hvem du er, når rettigheter og behandling skal gjøres opp.

Vi er en stat og et samfunn på vanvittig ville veier. Staten frykter vindkraften, og vindkraftens interesseorganisasjon, Norwea, for de har så mektige venner og mye penger. Det hviskes om at vindkraftselskapene vil gå til sak, om Staten forsøker seg på å gjøre det som er rett, det er bare å sjekke antallet advokatbyrå på medlemslisten.

Energimyndighetene ved NVE og OED er også i årevis instruert i å gjøre vedtakene til vindkraftens fordel, så det er nesten umulig å vinne frem mot dem, så risikoen for erstatningssøksmål er skyhøy. De går utenfor mandatet, de tjener dem og forretningsinteressene, ikke fellesskapet og en rasjonell og bærekraftig kraftproduksjon.

Og så skal de liksom slippe unna med det?

OED hadde alle muligheter til å erklære konsesjonen på Haramsøya ugyldig. Det var like frem en plikt å gjøre det. Akkurat som franskmennene den gang skulle erklære Dreyfus uskyldig, som alle etter hvert visste han var, men de lot det gå årevis, før oppgjøret egentlig kom. Med det var et menneske ødelagt. Og det franske samfunnet fått sår som ikke lett leges.
Lignende utspiller seg akkurat nå foran øynene våre. Det er i Sunnmøre Tingrett, Skansekaia 2, Ålesund. Det er en uggen følelse at det er ikke loven og retten som vil være avgjørende, men pengene. Noe slikt kan ikke et demokrati og en rettsstat leve med. Statsråd Sveinung Rotevatn sa det veldig uheldig for seg selv og regjeringen: Vi er et rettssamfunn – konsesjonen må bygges.

Konklusjonen er et altså tvert i mot. Fordi vi er et rettssamfunn, må utbyggingen på Haramsøya stoppes, og inngrepene reverseres. Et rettssamfunn skal gi rettigheter til de mange, ikke til de få, rettighetene ligger i det å være menneske og innbygger, ikke i å være rik og ha mektige venner.

Folk følger med. Folk sier nei. Folk har en sterk rettferdighetssans, det er innebygd i urinstinktet, vi godtar ikke en dom som er feil. Det gjorde ikke franskmennene, i Dreyfus-saken, og ettertiden har dømt den franske statsmakt den gang svært, svært hardt. Den norske statsmakt av i dag bør se litt på den.

Leve Rettsstaten. Dette er viktig.
✊