With nothing to limit them such abstractions eventually get pushed to extremes. The religion that defines the American cause has thus become more and more explicitly the religion of man: each of us is a divinity who creates his world in the image of his own desires and purposes, and the point of politics, morality, and social order is to help each do that equally. – James Kalb

– Is America good or evil?

Inntil rådslagningsfurua til Klaus, Even Helmer og Johan Albert ble tatt forrige uke, har jeg hatt en slags drøm om at denne lille grendeklynga deres her på kanten av Grythe-platået kunne kommet til live igjen. Men nå er furua borte, og med dette forsvant denne drømmen.

Det var kun jeg og jentene mine som kunne bringe videre arven etter de fem store her i enga vår. Derfor burde de tvert imot allerede under stiftelsesmøtet av Fellesmisjonen i 1899, ha helligkåret himmelengene til evig tid, og bestemt at de skulle ligge helt i fred, med både gårdstunet og gårdskoronaen intakt, hånd i hånd etter Olterudelva, for å utøve sin gjerning sammen, som husmannstroens budbringere til framtida. Nå er derimot begge himmelengene stein døde!

Med dette forsvant husmannstroen fra Norge, hvor vi har fått en ny religion, troen på mennesket.

“The religion that defines the American cause has thus become more and more explicitly the religion of man: each of us is a divinity who creates his world in the image of his own desires and purposes, and the point of politics, morality, and social order is to help each do that equally.”

Så nå, som den siste husmannstroende, lever jeg i en helt annen verden enn alle omkring her, ja alle i slekta og grenda, hvor de bare ser på min virkelighetsforståelse som en av mange, hvor hver enkelt er en guddommelighet i seg selv, som definerer eget verdensbilde og verdisett, innenfor prinsippet om lik frihet, som administreres av nøytral byråkratisk ekspertise.

Husmannstroen derimot var en felles virkelighetsforståelse, hvor hverdagsmenneskene rundt Totenåsen definerte forståelsen av Ordet i fellesskap, en tro som var deres egen og som knyttet dem sammen i stolthet, etter at det lutherske standssamfunnet var avviklet og konventikkelplakaten opphevet.

Tenk det, Ordet var fratatt geistligheta og lagt i de tidligere husmenns og leilendingers hender!

Det var synd det ikke ble noen jubileumsbok for 100-års jubileet til stabburet etter oldefar, dette tror jeg det kunne blitt hadde de fem store vært litt mer framsynte, og helligkåret himmelengene. En ironi dette, at himmelsangene, som M.J. Dahl var så glad i og samlet så mange av i “Pris Herren”, aldri igjen skal lyde i himmelengene. For det var jo her disse sangene hørte hjemme, jentene mine skulle sunget disse med stolthet her ute på stabburstunet, men det kan vi ikke lenger, da himmelenga vår rett og slett har kollapset.

Himmelengene var svært skjøre, det var ikke mye de tålte før de falt sammen, skulle de fått leve måtte de vært underlagt en meget var teknologi, de måtte fått ligge i stummende mørke omgitt av stillhet, med en god og solid gardskorona, gårdens tredje lag, etter våningshuset og gårdstunet. For skal ei slik lita himmeleng overleve, da må den ha alle tre lagene intakt, hvis ikke fryser den ihjel og dør under kuldeperioder og ved stiv kuling.