Her brukte slekta mi å samles på slike varme sommerdager mens vi spiste “bæssmorkringler” og drakk hjemmelaget sitronlemonade i grønne, uknuselige glass, lenge siden nå, ingen samles her lenger, da de nå har blitt kjøpesenter-kristne og ser inkludering som kvintessensen i kristen etikk, hvilket betyr lik frihet og likhet på kommando, administrert og fordelt av den liberale elite, med den konsekvens at dette ikke lenger er deres fedrealter og ei heller ei partikulær himmeleng.

“There is nothing special to distinguish shoppers at a shopping mall from each other, so there are no divisions among them. They do not constitute a community, however, because there is nothing that brings them together other than a common interest in acquiring consumer goods.” – James Kalb

Ja, hvorfor lenger samles, da det ikke lenger er noe annet som bringer oss sammen enn en felles interesse av å tilegne seg konsumer-gods, som jaguarer, hyttepalasser, fabrikker og siste modell I phone. Dette blir for tynt! Og dette var bedehus-slekta på Toten, nå kjøpesenter-slekta!

Hele Norge har blitt et kjøpesenterland, vi gikk fra å være et bedehusland til å bli et kjøpesenterland på få tiår. Større og raskere kulturelt forfall har neppe skjedd på noe punkt tidligere i verdenshistorien.

–Flickr.

–GP.

–Wikimedia.

It is the enlightened egalitarian progressive who most earnestly wages a “war on science,” argues Kalb, and that war is but part of a broader campaign to ensure anyone and everyone is able to feel at home anywhere and everywhere.  This absurd quest translates into the abolition of home as such:

“In fact inclusiveness destroys community by reducing the importance of personal ties, making us interchangeable with others and making our goals as much a matter of individual choice as possible. There is nothing special to distinguish shoppers at a shopping mall from each other, so there are no divisions among them. They do not constitute a community, however, because there is nothing that brings them together other than a common interest in acquiring consumer goods. Each has come for his own purposes. They have very few positive duties toward each other and they could just as easily be somewhere else, if they found some minor advantage in doing so.”

The only people who belong in the godless and nationless unity envisaged by John Lennon’s “Imagine,” then, are narcissistic consumers.

Part of the problem today, Kalb contends, is that a great many Christians have been duped into taking inclusiveness for the quintessence of Christian ethics.  To the contrary, progressive Christianity is little more than “poeticized liberalism,” and the contemporary tendency to conflate the Gospel with liberal inclusiveness is a distortion resembling the subservience too many English churchmen offered to Henry VIII.  The Apostle Paul, Saint Thomas Aquinas, and various popes seem to be on Kalb’s side here: Pius XII, for instance, tells us that “[t]here exists an order, established by God, which requires a more intense love and a preferential good done to those people that are joined to us by special ties,” while Bl. John Paul II speaks of spiritual gifts we receive via our history, our culture, and “the national community to which we belong.” – Jerry Salyer

Våre forfedre og vår apostel her i enga og grenda, de hadde så mange spirituelle gaver de ønsket å overbringe oss, gjennom vår historie, vårt landskap og vår tro, som alt skulle vært gitt en langt mer intens kjærlighet og ansett som et foretrukket gode framfor alt annet, som skulle ha brakt oss sammen gjennom særskilte bånd, fordi dette vårt fedrealter, denne enga og grenda, kulturelva vår, er hvor vi alle hører til, hvor vi alle har våre røtter, alle vi herr Fossemøllens ætlinger. Men det eneste som betyr noe for dem nå, det er karrière, konsumer-gods og politisk korrekthet.

Dette er feil, forklarer Kalb, med støtte fra apostelen Paulus, Thomas Aquinas, pave Pius XII og apostelen i Holmstadengen, tvert imot er det en særskilt plikt pålagt oss av Gud å kjenne på en intens kjærlighet og dype forpliktelser til vår særegne kultur, vårt nedarvede landskap, våre forfedres steder, deres tro og historie. Dette skal vi verne om, hegne om, nedtegne, fotografere og viderebringe til våre etterkommere, fordi vi har å gjøre med spirituelle gaver, hvilket var essensen i bedehuslandet.

Forrige dagen traff jeg ei gammel kone fra øverst i grenda her på REMA 1000 på Skreia, et ugudelig sted, hvor hun lyste opp da hun så meg. Vi vekslet kun et par ord, men allikevel var det et spesielt bånd, da hun kjenner hele denne grendas historie, hun kjenner alle mine forfedre, alle som har levd her i grenda de siste 100 år og lenger, og hun verdsetter alt dette som åndelige gaver, hvor hun derfor følte et spesielt bånd til meg. Hun er nok den siste her i grenda som har denne forståelsen nå.