Da jeg kjørte hjem fra Gjøvik i dag og så opp mot den vakre grenda mi, den grenda som strekker seg aller høyest opp mot Totenåsen, var det nesten så jeg begynte å gråte. Tenk, her hvor det er så vakkert, her hvor de fem store vandret, her hvor den kreaturlige kristendom nådde sin fullbyrdelse, råder nå kun likegyldighet, heslighet og hat. Hvordan kunne vi ende opp lik en kalbiansk dystopi? Hvorfor er Mjøslandets tårefotograf den eneste som sørger? Hvorfor ønsker alle at han skal dø?

Men Mjøslandets tårefotograf skal ikke dø, han skal leve og fotografere, hvor han sprer budskapet om denne engas og grendas storhetstid og fall til alle Mjøslandets barn, med episentrum ved Koigen på Hamar, hvor han skal stille seg opp med fuglekikkerten sin skarpstilt på kulturelva si, hvor han tilbyr sitt fotografi og sin grendepoesi. For ingen blir profet på egen side av Mjøsa!

…including such humanly necessary ones as family, religion, and particular cultural tradition. – James Kalb

Himmelenga vår var vår slekt, vår religion og vår særegne kulturelle tradisjon, derfor har vi ikke lenger noen slekt, en tro eller en kulturell tradisjon som er vår, ingen av herr Fossemøllens barn. Hvorfor ønsker de å utslette seg selv? For ved å angripe meg, og ved ikke å stå opp for meg og himmelenga vår, er vi ikke lenger annet enn marked og byråkrati. Er virkelig ingen av dem lenger istand til å tenke? Eller å føle?