Om du ser for deg ei linje der det eine ytterpunktet er den kjærligheten som er så rein i hjertet at den rett og slett blir for mye å ta inn…. den får me berre nokon glimt av i livet tenker eg. Det er kjernen me alle kjem fra den kjærligheten. I andre enden av denne tenkte linja er lidelsen og ytterst på lidelsen der mister du håp. Det ytterpunktet fekk eg eit glimt av når dette gjekk opp for meg kor ille dette er. Eg holdt på å miste trua i håpet og tillit er blitt ein skjør ting. – Laila Haukeland

 

På et vis er det godt å vite at man ikke lenger er alene med sin kultur-økologiske sorg, selv om det er en bittersøt trøst. Selv har jeg mistet mitt landskap, hvilket var husmannstroens landskap, og uten et levende kulturlandskap dør kulturen, deretter troen og til slutt mennesket. Jeg er derfor død, hvor jeg holder meg selv kunstig i live gjennom tårefotografiet, i de dødes landskap. For de som lever her nå er lik døde, da husmannstroen var Mjøslandets tro, òg, som Kalb presiserer, det har aldri eksistert noe samfunn eller noen kultur, uten en tro. Derfor kan vi ikke lenger ha noe fellesskap, da Gud og tradisjonene er erstattet med mennesket og scientisme, hvilket er modernitetens kjerne. Forsåvidt også en tro, men bygget på en uendelig intolerant religion, slik Kalb beskriver progressiv liberalisme.

But where is that common culture today? Labor unions aren’t even run by workers any more, nor are the leaders of religious organizations culturally representative of their members. They’re all run by the sort of people who run things today, who have more in common with their fellow managers and technocrats than those they claim to lead. – James Kalb

Den felleskulturen og dype tilliten som her engang blomstret, er begravet under tykk mose og kraftige granlegger, i potetåkeren til Per Post nederst i Grythengen. Hva som nå tar husmannstroens plass, er Anti-Krist på steroider, med Hovdetoppen som tempelhøyden for hovdetroen, vår nye verdensreligion.

PermaLiv__DSC2760
Kvit blåveis helt nederst i Grythengen etter Olterudelva, på den tidligere potetåkeren til Per Post, pedell ved Skreiens bedehus.

christinafjeldavli

🍃 Kjærligheten gråter…

qrfTekst: Laila Haukeland. Tegning: Christina Fjeldavli 

Innimellom er det vanskelig å holde trua oppe på at det nytter å vise motstand mot vindkrafta. Iallefall når tilliten til at det nytter svikter. I går var det innvendig sorg fordi håp og tru på at det å kjempe imot er verdt kampen er i brist. Eg skreiv litt i går og litt i dag. Ein del av det å sørge er å sette ord på ting, så vær ikkje redd for meg. Eg har det bra og er rik- i meg sjølv.

Da det gjekk opp for meg kor ille dette var, brast og all tilit til demokratiet. Det å innsjå at me har blitt holdt for narr av våre egne styresmakter gjennom ein langsiktig plan. Det er ingen underveis fra styresmaktene som har fortalt hvilke enorme inngrep vindkraft ville utsette naturen for. Dei har «solgt» vara…

View original post 994 more words