I går så jeg dokumentaren “Lenins revolusjon” på NRK, og vil gjerne presisere at selv om jeg og Lenin har felles mål om et egalitært samfunn, er det vesentlige forskjeller. Min revolusjon er da også Bongards revolusjon, men da trøkken i mellomgølvet etter avvisningen av MEDOSS ble så stor at han enda ikke har fått igjen pusten, fører jeg an alene fram til sjefen sjøl kommer seg på beina igjen. En viktig forskjell på meg og Lenin er imidlertid at Lenin hadde sterk støtte fra familien, noe jeg trodde jeg hadde, fram til Fyrsten stod på døra med kontrakt fra Bede Ho og store mengder gjeldsotika fra Nordeania (kniven og giftbegeret).

Som så mange gjør og sier at dette har vi prøvd før, med henvisning til Lenins revolusjon og hva som fulgte i kjølvannet, er det så store forskjeller mellom Lenins og Bongards revolusjon, at påstanden faller på steingrunn.

For det første trodde Lenin, og ikke minst Mao, på tesen om “det nye mennesket”, som skulle springe fram av kommunismens utopi. Om dette har jeg skrevet i artikkelen:

– Kapitalismen og det nye mennesket

Nå må det sies at Mao var vel neppe selv det beste forbildet for «det nye mennesket». Vi kan også forstå kulturrevolusjonen som et siste desperat forsøk på å få liv i «det nye mennesket», da Mao nok mente at det var fortidens skygger og tankegods som hindret «de nye mennesker» fra å stige fram av den kommunistiske utopi. Kunne man bli kvitt fortiden og minnet om denne, ville «det nye mennesket» frigjøres.

Jeg ser en parallell til Mao i de kapitalistiske elitenes kamp for «det nye mennesket» i dag, hvor de desperat forsøker å bli kvitt hatet, på samme vis som Mao forsøkte å utslette fortiden. Det er slett ikke utenkelig at vi om noen år ser en situasjon hvor enhver litteratur og kunst som innehar spor av hat, bæres på bålet på samme vis som rødegardistene reiste rundt i Kina og tvang familier til å bære ut av husene all litteratur og kunst som hadde spor av fortiden i seg, for å brennes på bålet. Selvsagt vil i våre dager dette også inkludere nettet, hvor «hatske» bloggere slettes, inklusive meg selv. Jeg regner med at jeg allerede er identifisert som en motstander av den altruistiske revolusjon, og med dette av «det nye altruistiske mennesket» og i forlengelsen en altruistisk kapitalisme.

Ja, vi tror ikke lenger på “det nye mennesket”, gjør vi vel? Det er gode gamle HS med alle sine svakheter som må prøve å samarbeide på en vettug måte. Terje B har skrevet fornuftig om dette. – Pål Steigan

Litt pussig er det at jeg skriver om dette nøyaktig 100 år etter Lenins revolusjon, hvilket kan indikere at jeg er den nye Lenin, i fornyet utgave. Litt selvironi håper jeg, men får man for mye makt forsvinner nok selvironien. Makt korrumperer, men det geniale er at innenfor Bongards selveierdemokrati blir ALLE kontrollert av inngruppa, hvor stormannsgalskap blir identifisert og slått hardt ned på.

Bongard mener i motsetning til Lenin at vi må samarbeide med gode, gamle HS, med alle sine svakheter og galskaper. Dette samarbeidet fungerer best i et stammesamfunn organisert i inngrupper. Her er vi ved kjernen i Bongards budskap!

Mennesket er ikke evolvert for store samfunn, men for å ta vare på seg selv og inngruppa. Samarbeid, solidaritet, snillhet og raushet preger mennesker som står hverandre nær. Det har til alle tider vært evolusjonært smart å holde seg inne med dem man har felles interesser med. Limet i denne gruppetilhørigheten er inngruppefølelser. De ble selektert fram gjennom fordelene ved å satse på familie og nære venner i stammelivet i Afrika.

Inngruppefølelser er lojalitet, solidaritet, selvoppofrelse og den svulmende gleden ved å bidra og få anerkjennelse. Å være i et fellesskap innebærer livskvalitet. Å svikte noen som er nære, gir en straffende følelse som er vanskelig å bli kvitt, og er evolvert fordi samarbeid med de nærmeste lønte seg.

Solidaritet, ansvar og raushet fungerer glimrende i inngrupper hvor alle ser hverandre. Gruppa kan samtidig kontrollere gratispassasjerer og korrupsjon. Handikapprinsippets ærlige signal om å gi uten å få noe igjen bærer i seg konkrete løsninger for å bygge stabile og bærekraftige samfunn ved hjelp av inngrupper. Dette er kjernen i modellen som vi skal komme til i kapittel 6, som tar for seg hvordan store samfunn og utgrupper kan organiseres demokratisk. – Det biologiske mennesket, av Terje Bongard og Eivin Røskaft, s. 111

En annen stor forskjell på Lenin og Bongard er at Lenins utopi var basert på ideologi og ett parti. InnGruppe-Demokratiet (IGD) er ikke en ideologi, men en selvorganiserende struktur, nærmest som en superorganisme. Til grunn for denne strukturen finnes ikke en eneste læresetning, den er kun til for at mennesker skal kunne samarbeide om livsbetingelsene og produksjonen i et egalitært demokrati, hvor enhver stemme teller like mye. Kvinners stemmer vil imidlertid telle sterkere innenfor IGD, da kvinner kjenner seg misstilpass i massesamfunn, men ofte er overlegne menn i stammesamfunn. Gjennom denne stammestrukturen kan vi hente fram det beste i mennesket, og med dette som fundament i fellesskap bestemme hvordan vi skal bruke og fordele tilgjengelige økosystem-tjenester innenfor rammene av et økonomisk demokrati.

Hvilket igjen leder oss til den tredje avgjørende forskjellen mellom Bongards og Lenins revolusjon, oppgjøret med statssosialismen. Lenin var statssosialist, med staten som fundament, hvilket endte opp i et byråkratisk helvete. Med Bongards revolusjon vil imidlertid staten oppløses i allmenningheten, og vi vil befinne oss i de ultimate allmenninger. Hvor vi kan omskrive Napoleons frase og med stolthet hevde: “Staten, det er oss det”!

Appendiks fra polymaten Achsel Ford

Svar fra AF:

“Jo, slit den med helsa. Bør vel nevne at det faktisk var ganske vesentlig for å få noe volum på popkornomsetningen at det var snakk om en sånn maskin med en svær beholder av glass, et popkorn-akvarium nærmest, slike som var/ er vanlige på kinoer og tivolier mm. Poenget er at man ser det poppes inni der, det er det utstillingsvinduet maskinen i seg selv utgjør som selger popkorn. “Folket er som barn, de må ledes”, sa salig Karl Marx … ;o) Kan være verd å merke seg ved analyse av motiver og menneskesyn hos de store tenkerne fra det forrige århundre! :D”

Meg:

“Takk for kommentaren og sitatet fra Marx! Dette utsagnet setter Lenin og Mao inn i en større kontekst for hvordan de så seg som ledere av folket. Skal bli mer forsiktig med å kalle lommedemokratiet for kommunisme 5.0 etter denne oppklaringen, da dette er en doktrine som undergraver selve essensen i Bongards budskap og RID-modellen. Så kan man da ikke kun skylde på gale diktatorer for at det gikk som det gikk med forrige århundrers eksperimenter, salig Karl Marx bærer også sin del av ansvaret.”

Her ser vi en diamentral motsetning mellom Bongard og Marx. Mens Marx mente folket måtte ledes, og vi så jo hvordan det gikk, mener Bongard med støtte i atferdsøkologien at folket skal lede seg selv, gjennom RID-modellen.