The images are from the “stabbur” of my great grandfather. “Stabbur” is a traditional food storage house on Norwegian farms. Most often it’s the most beautiful house of the farm.

stabbur_bygget_av_helmer_holmstad_den_eldre_ved_smabruket_gryteengen_i_skreien_pa_toten_-_ferdigstilt_i_1920_opt
Stabburet er snart 100 år, men gardsepletreet som kaster sine skygger på veggen skal være enda eldre. –Flickr.
1920_stabbur_ferdigstilt_grythengen_opt
Stabburet ble bygget av min oldefar Even Helmer Holmstad, ferdigstilt i 1920. Under denne tiden nådde grendekulturen etter grenda til Totenåsens apostel et nasjonalt høydepunkt. Min oldefar levde hele sitt liv i en usedvanlig lykkelig tid, hvor alle aspekt ved livet var integrert i det lokale; teknologisk, sosialt, religiøst og kulturelt. Grenda hadde eget bedehus, badehus og nærbutikk. Nå, 100 år etterpå, er alt borte. –Flickr.
jenta_i_stabbursdora_-_stabbur_pa_gryteengen_pa_toten_opt
Herr Fossemøllens sønne-sønne-sønnesønns datter løper inn på stabburet til sin tippoldefar en sommerdag. Det var hun som skulle ha båret herr Fossemøllens øyensten om sin hals. Dessverre ble det tatt fra henne og gitt til Servoglobus, vår tids gudinne. –Flickr.
stabbursdora_ii_opt
Den nydelige stabbursdøra med smijernsnøkkel. –Flickr.
regn_ved_gryteengen_pa_toten_-_stabbur_fra_1920_etter_helmer_holmstad_-_monochrome_opt
Fram til 1950-tallet gikk vegen over tunet på Grythengen, rett bak stakitten og foran stabburet. Fra Sagplassen og gjennom Blåveissvingen gikk vegen som nå, fram til den svingte av mot Solhaug og opp til Grythengen. Videre fortsatte den bak låven på Sundby, like vest for Holmstad og deretter opp til Holmstadengen, hvor Totenåsens apostel holdt til. Her delte vegen seg over til Ytre Kolbu og Hurdal. Vevergrenda ned til Skreia tok av mellom Grythengen og Sundby forbi Grythe. Over stakitten hadde min oldefar jevnlig kontakt med alle etter grenda, her gikk Totenåsens apostel ned til bedehuset sitt nederst i grenda, og vennefølger fra grendene rundt Totenåsen passerte her til vennetreff på bedehuset. Helt avgjørende for genutvekslingen rundt åsen. Nå er kun bygdedyrets bromling tilbake. –Flickr.
kornbinger_i_stabbur_pa_toten_opt
Kornbinger. –Flickr.
stabbur_etter_even_helmer_holmstad_ved_grythengen-1920_-2_opt
Nydelig selv i monochrome. –Flickr.
stabbursvindu_tre_ruter_opt
Alt var vakrere før termopanvinduets tid. –Flickr.
wp-stabbur-grythengen-1920
Herlig “ressbær”, som vi kaller rips på Toten. Selv her i steinrøysa oppunder Totenåsen blir alt som vokser stort og saftig, som ellers i den fruktbare totenjorda. Dette skyldes at under siste istid skjøv ikke isbreene kun med seg all steinen fra flatbygdene, men også gammel havbunn. Derfor kan man finne fossile trilobitter 300 meter over Mjøsa. –Flickr.
gryteengen_juli_2016_solnedgang_opt
Stabburet nærmest vokser opp av jorden, og er like mye en del av kulturlandskapet som trærne. Grythe, Grythengen og Solhaug var lik en hellig treenighet i kulturlandskapet, med felles opphav. Nå er ingenting lenger hellig, og den rurale kulturen de var bærere av er ofret til den suburbane enhetskulturen etter General Motors. –Flickr.
lite-wp-sveve_-_stabbur
Stabburet i et teppe av sveve. Så vakkert kan det bli hvis man lar gressklipperen stå. –Flickr.

Hva skal jeg gjøre med stabburet? Å ta opp igjen min livsgjerning som kulturbærer er selvsagt umulig, da stedet er kvalt av teknosfæren til de subeksurbane bunkerne. Den suburbane og den rurale kulturen vil aldri kunne forenes, da det suburbane er en hyllest til Servoglobus, mens Grythengen var inkarnasjonen av bedehuskulturen.

– Bedehuskulturen var håpets kultur for slitets folk

Som kulturbærer måtte jeg fått lov til å leve ut en retrovativ livsstil fullt ut, omgitt av retrovativ kultur og teknologi, og intet annet!

– En kulturhistorisk tragedie

Jeg har foreslått at stabburet kunne benyttes som et museum til Totenåsens apostel ut mot den nye miljøgata i Hurdal Urbane Landsby, da M.J. Dahl først virket i Hurdal og Fellesmisjonen stod svært sterkt her.

– Dahlsleden – I fotsporene til Totenåsens apostel

Dessverre er også Hurdal stygt skamfert av det suburbane uhyret som har herjet vårt land. I tillegg har modernistene inntatt dalen med sine anti-humanistiske grønnvaskings-prosjekter.

– Bærekraftsdalens tre søyler

Et alternativ kunne vært å plassere museet til Totenåsens apostel nede ved Skreia stasjon, hvor Fellesmisjonen hadde sitt forlag. Men skal jeg orke å satse på Skreia fordrer dette en total holdningsendring hos totningene, og dette er noe jeg ikke lenger tør å håpe på.

– A Lost Opportunity for Skreia

Så hva skal jeg gjøre? Kanskje bør jeg bare pakke stabburet pent ned og håpe det byr seg en mulighet i framtida? Kanskje ser vi kimen til en ny, retrovativ generasjon?

– A Time for Retrovation

I mellomtiden, bli med på en fantastisk kulturhistorisk vandring etter Olterudelva, ved det som var Fossemøllen II!

– Kulturhistorisk vandring etter Fossemøllen II og Olterudelva

Advertisements